Søndag den 9.januar var det egentlig meninga at en liten delegasjon fra Løypelagji sammen med en snøbrettkjører ved navn Øystein Spillum, skulle ta en tur til hemsedal. Meninga med denne turen var å sjekke ut hvordan forholdene var andre steder enn i på Nesbyen. Alt var klappet og klart. Vi hadde sjekka med når bussen gikk og så vidre. Trodde vi.

Problemet var bare at vi hadde latt Øystein ha ansvaret for å sjekke med bussen siden han bor på Gol og greier. Det er sørgelig nok at det ikke går noen buss fra Nes, men bare fra gol. Vi hadde fått klar beskjed fra Øystein om at det gikk buss. Men den gang ei. Jeg hadde dratt meg drittidlig opp av senga for å komme meg til Gol, men hva skjedde? Jo, Øystein ringte meg og sa at han hadde fått vite klokka 00 dagen før at bussen bare gikk på hverdager.

Fortvilelsen var selvsagt total. Det blei da min oppgave å innformere de andre om hva som hadde skjedd. Jeg ringte Kristin og sa hva jeg hadde hørt.. Banninga der var ganske så total og banking av Øystein blei diskutert. Heldigvis for han er vi ikke så veldig voldelige av natur.

Men vi mista ikke håpet. Vi har nå planlagt en ny tur nå førstkommende helg. Men denne gangen har vi sjekka busstidene selv. De ulykkelige som skulle vere med:
Maghnild, Kristin, Øystein (dusten) og meg

Etter mangt et mislykket forsøk på en Hemsedalstur, skulle det endelig gå vår vei. Magnhild, Helge, Øystein og jeg kjørte ganske tidlig oppover, men alle var altfor spent til å sove. Som vanlig hadde Helge stresset som en gal om morgenen fordi han hadde lagt seg til å sove igjen etter at klokka hadde ringt. Vi ga Øystein en sjanse til. Til tross for hans store brøler forrige helg. Denne gangen fant vi ut at det var best at vi fikset transport på egen hånd. Sindre var også med, men han hadde fikset seg transport selv siden det ikke var plass i vår bil. Når vi kjørte oppover med faren til Magnhild begynte lille Helge å fable om at det hadde vært så kult om vi kunne reist opp på et fjell og kjørt ned igjen. Det hadde jo vært kjempegøy, men som alltid før glemmer han en veldig viktig faktor i sine mange fantasier. Det er det å gidde å gå opp, eller slik Helge forestiller seg det: Vi kjører helikopter selvfølelig. Går det ann å være så korttenkt sier nå jeg bare. Jeg vet at jeg kommer til å få igjen for min nokså frie skriving her, men jeg tar sjansen og lar det stå til. Han lever i sin egen lille verden, Høljemann. Det er ikke noe noen kan gjøre med, og det som verre er, er at han skylder på meg. Noe som ikke kan stemme! Man kan nemlig ikke bli så rar som han er uten å ha vært slik fra før uansett hva folk sier. Så det så!!!!

Tilbake til det orginale temaet her, nemlig ski i Hemsedal.
Til vår store fortvilelse så vi at det blei mildere og mildere jo lenger opp i dalen vi kom. Mildvær her i dalen betyr som regel vind også, noe vi ikke liker noe særlig. Det så dermed ikke videre lyst ut. MEN mirakler skjer jo en gang imellom, ikke så ofte for oss, men jeg har hørt ville rykter om at de eksisterer (dette var da min måte å fortelle dere at vinden løyet utover dagen, ikke særlig lettvin, men likevel). Det som nå gjenstod var å finne Marius som hadde mine ski med "nyslipte" stålkanter i sin varetekt. Vi hadde pratet med Sindre på mobil. Det tok litt tid, for Sindre har ikke helt fått med seg det at for at noen skal få tak i han så må han, tro det eller ei, ha mobilen PÅ. Utrolig, men sant. Man kan ikke få med seg alt på en gang, det kan vi jo forstå. Det var ikke helt fristende å begynne og lete etter noen i et så stort alpinanlegg som Hemsedal. Men på parkeringsplassen så jeg en noe kjent bil, så faren til Magnhild, som forresten heter Magne(kanskje en liten sammenheng der Magne,Magnhild) tok like så godt opp bakluka til bilen. Der lå det ikke noen telemarkski, men derimot et splitternytt, gult og dyrt Atomic slalompar. Han kan ikke være særlig glad i skia sine, eller kanskje han har så mye penger at det ikke gjør noe. Jeg mener, et slalompar fra eller til, hva gjør vel det?

Vi gikk mot billettluka siden vi ikke kunne finne noen kjennte der, og der klarte selvfølgelig vår alles kjære Magnhild å tryne i en ganske synlig tråd som skulle fungere som en avsperring. Vi andre skrevet over da vi hørte et lite brak bak oss. Det er nesten bare Magnhild som klarer noe slikt, men hun fikk da stablet seg på beina igjen.

Denne turen ble dyrest for stakkars Helge. Alle vi andre (Magnhild og meg) fikk kranglet oss til å være barn for en dag, til tross for noen sure billettkjerringer. Det hadde antageligvis vært noen der før oss å jugd litt på alderen. Helge måtte altså kjøpe voksenkort. Hvorfor, har ingen anelse om. Han er da ikke voksen i det hele tatt, etter min mening. Og jeg vil påstå at det er det flere som mener, men det finnes gale folk der ute har jeg hørt. Akkurat dette tror jeg ikke Helge tenkte så mye på resten av dagen. Han var vel for opptatt med å ha det gøy slik som resten av oss. Etter at jeg hadde funnet skiene mine som forresten Sindre hadde fått av Marius, tok vi fatt på dagens første tur. Allerede nå klarer Magnhild å gjøre dagens andre tabbe. Noe som forresten ikke er så veldig sjeldent. Hun klarte å kjøre på en liten gutt som stod stille. Sitat Magnhild "E hadde så stor fart at e klarte ikkji stoppe!!" De som kjenner Magnhild vil ikke ha vanskelig for å tro dette.

Det var ikke mye snø på toppene, men nok snø utenfor løypene til at vi hadde det ganske moro resten av dagen. I løypene var det silkeføre og SINNSYKT mange folk spør du meg. Det var altså perfect conditions (til tross for alle folka). Det ble mye tryning den dagen som det pleier å være. Slik Helge sier det: "Har du ikke tryna, har du ikke gjort jobben din!" Jeg kan ikke si meg helt enig for jeg liker faktisk å stå på beina. Det er jo det som er meningen. Greitt nok hvis det er løssnø, da er det faktisk ganske gøy. Det må jeg ærlig innrømme.

Bussturen ned igjen begynte "bra". Magnhild som er en mester til å diskutere når hun er i humør til det. Hun fikk kranglet seg til en barnebillett der også. Mens hun stod der å diskuterte ble vi andre litt flaue, men også litt takknemilge siden vi også fikk billetten litt billigere. Kunne godt vært foruten, men shit happens. Nedover sov alle untatt Magnhild. Veldig gøy for stakkars Magnhild. Jeg vil påstå at alle hadde en FANTASTISK dag. Øystein er sikkert vant med slike forhold siden han bor på GOL. (litt mobbing der, men det må til. han tåler det vel) Til tross for mye tryning og rimelig sure bein etterpå gjør jeg det gjerne flere ganger. Kjenner jeg folket rett blir det ikke lenge til.

Vi hadde tilfeldigvis fått fri fra skolen halve dagen (hvorfor er det ingen som vet.... ikke jeg ihvertfall) så Helge, Kristin, Sindre, Øystein, Marius Garnås og jeg var blitt enige om å skulke et par timer fra skola og heller dra til Hemsedal.....

Alle de foran-nevnte går i sammen klasse, borsett fra meg.... Så jeg skulle møte de andre på skysstasjonen rundt halv ni, for bussen gikk 08.45. Alle møtte opp utenom Øystein.... hva som skremte ham aner jeg ikke (men det var vel oss :)!) Der fikk jeg greie på at Marius skulle kjøre FIS renn, så mora hans skulle likevel kjøre oppover.... og vi kunne heller sitte på med henne i stedet for å ta bussen (så sparte vi litt penger også) Trangt satt vi....., men det gikk helt greit.

Da vi kom frem blåste det så fælt at det var bare to heiser som var åpne.... vi vurderte å dra hjem, men ble til slutt enige om å prøve. Vi hadde vært så heldige å få låne to Vinterlandkort, så vi behøvde bare å kjøpe to dagskort.

Det første vi gjorde var å gå inn i varmestua og spise litt av nista vår.... Ved 10.30-tiden måtte Marius ut for å teste føret før rennet, han fikk med seg Helge og de dro avgårde. Ca 5 minutter senere ville også Sindre kjøre litt,... så nå var det bare Kristin og jeg igjen inne for vi hadde ikke somla oss til å kjøpe kort (og siden klokka nærmet seg 11 ble vi enige om å vente en time til for da kunne vi kjøpe ettermiddagskort og spare et par hundre tilsammen). Etter en liten stund kom Marius og Helge inn igjen.... de klagde fælt over føret (spesielt Helge, han mente det var et elendig føre for telemarkskjørere... egentlig tror jeg ikke at det var noen stor forskjell etter hva du kjørte... men det var nå hans påstand). Kristin og jeg ble så nysgjerrige på å få testet det, så derfor "stjal" vi kortene deres og dro opp i bakken. Vi kjørte et par turer og da vi kom inn igjen var vi ganske enige med dem.

Plutselig var klokka blitt 12. Kristin og jeg fikk den "ære" av å utgi oss som barn, og kjøpe kort. Vi drog luene godt ned i ansiktet og gikk mot kortbua ("langt" var det å gå også... og snøen var bare 20 cm med sukker :(...ikke no' gøy når man bare har lave sommersko) Det gikk som smurt... dama bak disken spurte oss ikke engang hvor gamle vi var (litt fornærmende, men vi påstår at det var fordi hun var så opptatt at hun ikke hadde tid) Etter en liten stund var vi alle samla i bakken (utenom Marius som var igang med rennet).

Mens vi satt i heisen hørte vi plutselig Kristin komme med et av sine vanlige utrop; "Næææ, se; Er ikke det Marius da?" joda, det var det.... vi heia og skreik av full hals (men jeg tviler egentlig på at han hørte det... tror nok ikke det nei :)...) Vi kjørte fort ned for å høre hvordan det var gått med ham.... dumme oss. Vi tenkte selvfølgelig ikke på at han ikke visste det før alle hadd kjørt...

Nå skulle vi kjøre sammen alle + den søte minibroren til Marius, Espen..... (han har så mange at han egentlig skulle vært mikrobroren) Han er bare 5 år, men kjører likevel som en "helt", samtidig som han skal sprute snø på alle han kjører forbi.

Den som fikk dagens premie"fall" var nok lille Espen.... Han hadde nemlig på en eller annen merkelig måte forvilla seg bort i snowboard-parken sammen med broren sin :). Han kom kjørende i stor fart ned ifra en "big-jump" da han skulle svinge vekk for ikke å krasje rett i et sikkerhetsnett... men.... det klarte han desverre ikke på grunn av mye is.... Han kjørte rett i nettet.... og klarte å tulle seg fast. Det så ganske tøfft ut... Kristin var den eneste av oss som så hvorfor han tryna, og hun prøvde å si noe... (ikke spør hva) det eneste hun klarte å si var; "oi-oii-oiii-oiiii!!!!!!!" Mikro Marius (som han også blir kallt) begynte å gråte stakkar, men han er en tøff liken kar.... så det gikk utrolig nok fort over.... og vi kunne fortsette som om ingenting var hendt.

Vi kjørte i ett strekk til klokka ble 14.30.... da orka ikke den snille og tolmodige mamma'n til Marius å vente lenger (og vi var ganske utslitt vi også....) så da pakka vi sammen sakene våre og dro hjem.
I bilen nedover, holdt Espen et lite show for oss som ikke sov... (og det var jo egentlig ikke så mange...)
Men bortsett fra været, føret og alle fall, hadde vi en fin dag...

Det var en trøtt, men velforberedt (vel....i hvert fall forberedt) gjeng bestående av Sindre, Magnus, Helge og undertegnede som møtte opp på Ål kulturhus kl. 09.00 Lørdag 29. januar. Grunnen til at vi befant oss på Ål (av alle steder på jord) var at høvdingen i kulturetaten (Nils) hadde gått med på å ha kulturmønstringa for Nes kommune der oppe, sammen med Ål og Hol. Litt teit, men whateva, vi skulle være med om vi så måtte reise til Kuala Lumpur!!

Grunnen til at løypelagji bestemte seg for å være med på UKM (Ungdommens Kulturmønstring - målet er å vise det kulturelle mangfoldet red. anm.) , var jo selvsagt: Vi skulle vise verden (eller i hvertfall publikum) at løse hæler og trykket på ytterskia er det som river!!! På påmeldingsslippen skrev vi "multimediashow", men siden den skulle leveres 1. desember, hadde vi jo egentlig ikke peiling da vi skrev det. (Hallo, hvem er det som har tid til å planlegge to måneder på forhånd da? Nei, den tiden bruker man i bakken med ski på beina!!) Vi endte til slutt opp med "teater", men jeg tror ikke høvdingen tok forandringen så tungt. Dessuten var det litt sent å forandre på det fire timer før start!!

Lydprøva gikk selvfølgelig strykende, men det var slett ikke snakk om å slappe av etterpå for det. Vi måtte kjøre lydprøve på tre innslag til, og vi måtte jo ut og sanke fôr (mat red. anm.) også, sånn vi ikke skulle sulte. (De har forresten veldig gode bananer på Rimi på Ålingen kjøpesenter! Anbefales sterkt!). En stund før showet ble dratt i gang dukket (heldigvis) Magnhild og Kristin også opp, men et lass av kostymer og rekvisitter. Også Alexander Dokken, som for anledningen var innleid som snowboardsoss, var på plass, etter at undertegnede hadde brukt mye energi og mobiltelefon på å få dette i orden.

Gjennomføringen av selve stykket var det ingenting å si på, vi rocka som ingen andre, replikkene satt som skudd og kostymene var enestående. Helge overbesviste sterkt som Montebello-innbygger (Han må ha bodd der i et tidligere liv), Magnus kunne ikke vært mere Ola Glomstulen, Sindre var svært bestemt og undertegnede så så dopa ut at man kan lure på hva jeg hadde blanda i Farrisen min. I tillegg bør det nevnes at benkesliterne (Magnhild og Kristin) var de som hadde mest omfangsrike kostymer av alle. Magnhild klarte også å kuppe showet på slutten, da hun plutselig gikk løs på stakkars, intetanende Dokken med sin medbrakte spade, liksom bare for understreke at snowboard er ut.....

Heldigvis var også juryen enig i de strålende kritikkene vi ga oss selv, men selv om de sendte oss videre, så var ikke vi helt fornøyd. Vi ble nemlig pålagt å kutte ned innslaget fra 13 til 8 minutter!! For å si det som Sindre så slående uttrykte det vi alle følte: Shit ass!

Men tross av dette ble vi ikke utslått, vi ble derimot fylt av innsatsvilje, og vi ble enige om at dette var intet problem, ingen utfordring er for stor for Løypelagji!! Allerede umiddelbart etter juryens kjennelse, begynte vi å undre oss over hvordan vi skulle tilpasse stykket vårt. Eller for å sitere Magnhild: Fem menutt?? Koss ska me greie det?

Etter hele greia (og en utrolig nok svært behagelig dusj inne på en kombinert dusjdass) rydda vi grundig på rommet vi hadde benyttet som omklednings- og øvingsrom i løpet av dagen (Det var enda mer rotete enn rommet mitt!!!) (rommet heter Bråtaper og er vårt. red. anm.), og gikk ut og spiste pizza, før vi tilbrakte kvelden/natten i Ål idrettshall, hvor det var konsert og party. Hele kvelden høstet medlemmene gode kritikker for sine tolkninger på scenen dagen før, og Magnhild og undertegnede feiret med et durabelig slag "mynt-dytt-og-flipp-og-snurr-og-skyt" (Hva er det heter egentlig?) Magnhild gikk til slutt av med en knepen seier, etter omfattende juks (de andre visste ikke, men jeg er sikker! Dårlig taper, Magnhild!!).

Til tross for tidsreduksjonen vi ble pålagt, er vi ikke i tvil om at stykket vårt kommer til å slå an i neste runde også. Vi er samlet i våre spådommer. Så hvis du har lyst til å se "et artig skråblikk på skiturismen i dalen" (det var slik Hallingdølen valgte å karakterisere innslaget vårt, som fikke bare positiv omtale), så er det bare å møte opp på fylkesfinalen i Ål kulturhus 11.-12. mars.

Vi sees, og kos deg med (kunst)snøen til da!!